Skyggedalslæmsa Arkiv

Nyheter fra Junus Sirkel, 1665 eMK

Olgas Dag, 23. dag Junus Sirkel, 1665 eMK

Iskald Latter fra Nord

(av Rafael Abrahamsen)
Etter at Da-Rachas kom seirende ut fra slaget ved Materhorn, det første store sjøslag på Eiron på flere hundre år, ser ting virkelig stygt ut for Moderens Utvalgte folk. Riktignok visste nesten ingen at Kirrai hadde lagd skip, og at Kirrai hadde en pakt med Erion, men Panzottas mektige flåte klarte relativt lett å overvinne de urutinerte kirraierne, selv om de fikk hjelp av panzottiske fribyttere. Av Kirrais hundre og tolv grønne seil, ble nittisju senket, påført så store skader at de aldri mer vil kunne seile, eller tatt som krigsbytte av Da-Rachas eller Panzotta. Det ventes umiddelbare handelssanksjoner fra Panzotta mot Kirrai, og de fleste venter nå åpen krig mellom landene, hvis forhold har aldri vært det beste.

Justikaren og Kong Roderick har nå for alvor begynt å samle Eirons tropper til å motstå et angrep fra Da-Rachas. Mesteparten av styrkene var allerede på plass før slaget ved Materhorn, men de ble ventet med å flytte mange av dem, i frykt for å svekke grensene. Hertug Georg av Livholdts soldater og tildelte kirkeriddere har alt blitt flyttet til Heranis, og det samme har deler av Haanag og Eirs styrker blitt. Justikaren har ytret stor skepsis til å ta flere styrker ut av Haanag, i frykt for et angrep fra Imperiet. Situasjonen i sør virker likevel svært rolig, så det er mulig at ryktene om Imperiets interne problemer er sanne. Likevel viser de utad ingen tegn til vansker.

Justikarens bud om flere soldater gikk også til Hertug Vinter av Trilenira. Ryktet vil ha det til at hertugen lo høyt og lenge, før han simpelthen svarte ”Nei” og fikk justikarens budbringer kastet ut på stedet. Vinter står nå i svært lav kurs både hos kirken og hos Eirons øvrige adel. Etter at han nå har nektet å hjelpe sitt hjemland i dets mørkeste time, og i tillegg ikke møtt opp til adelsråd i Eir for å bestemme en av de mest komplekse og viktige saker noensinne, monarkvalget, er det mange som vil anta at Christian Vinters dager som hertug over Trilenira er talte.


Thorvalds Dag, 10. dag Junus Sirkel, 1665 eMK

Et Hav av Ild og Blod

(av Rafael Abrahamsen)
Endelig har det startet. Begynnelsen på slutten, kaller mange det. Slutten på Eiron, den siste striden. Den avgjørende konflikten der det mektige Moderens folk blir dratt inn i en strid med to, kanskje tre fronter. Det som begynte som en helt vanlig dag for en eirisk fisker og hans tre sønner, skulle vise seg å bli en dag ulik alle andre, en dag de vil huske for all evighet. Dette er hva fiskeren kunne fortelle:

"Hadde vært ute mesteparten av dagen sammen me’n Lars, n’Ivar og n’Audun, og det va’kke mye fisk å få. Været var godt, ja kanskje litt vel godt, og det var vel derfor vi ikke fikk no’. Men det gjorde liksom ingenting for været var godt og... ja, nok om det. Det var da n’Lars så noen båter i det fjerne... svære, svarte prammer, fulle av folk. Vi hadde jo hørt om dem herre da-rachanerne, men trudde vel ikke heilt på det vi hadde hørt... men vi skjønte straks at det var dem. Hundrevis av dem var det, ja, tusenvis, flere enn vi kunne telle. Og dem kom rett mot oss."

"Nå, dette fikk fart på’n Ivar, han begynte å få opp seilene sånn at vi kunne komme oss vekk derifra. Det var da jeg så det – svære, hvite seil fra nord. Slike har jeg sett før, og det va’kke no’ tvil, dette var panzottiske krigskip. Svære greier, du ser dem ikke ofte, men når du ser dem, veit du at det er trøbbel. Dem var for langt unna, så jeg e’kke sikker på akkurat hva dem gjorde, men det begynte å fly ild og greier gjennom lufta. Det traff noen av da-rachanerne, og dem begynte å skyte piler tilbake. Før vi hadde tid til å gjøre noe mer, så vi båter som vi aldri hadde sett før, med grønn seil, som kom fra sør – og dem begynte jaggu meg også å skyte på de svarte prammene!"

"Før n’Ivar hadde fått opp seilet, var det full krig der ute! Jeg sier det jaggu, havet brant! Det brant, sier jeg, Moder’n være mitt vitne! Da-rachanerne fikk noe voldsomt til stryk, og et øyeblikk trodde jeg at både jeg og n’ Lars og n’Ivar og n’Audun og kjærringa og heile Eiron var redda, men så kom de enda flere skip fra nord! Panzottere, heile gjengen, og jeg trur dem var sinna! Først begynte dem å skyte svære, brennende steiner på de grønne, og så på de panzotterne som kom først. Jeg forsto ingenting, jeg! Panzottere som sloss med panzottere, det har jeg aldri hørt om før! Vi blei bare stående å stirre, alle tre. Det brant over alt, og jeg så folk hoppe ut av båtene, dem brant, dem også. Trur vi hadde sett på i nesten et glass når jeg merka at vi hadde kommet veldig nære. Da hadde dem panzotterne som kom sist gjort slutt på nesten alle de grønne, og de andre panzotterne var i ferd med å stikke av. Mot oss kom da-rachanerne, så da fikk vi fart på oss og for mot land. Har ikke sett noen av dem ennå, men jeg er sikker på at de var kommet i land her i Heranis nå. Måtte Moder’n redde oss alle."