Skyggedalslæmsa Arkiv

Nyheter fra Marais Sirkel, 1666 eMK

Tristans Dag, 29. dag Marais Sirkel, 1666 eMK

Pest!

(av Rafael Abrahamsen)
Utsendinger fra Kirrai kan fortelle om et plutselig utbrudd av pest i landet. Man vet ikke hvordan sykdommen smitter, men man tror at det er gjennom menneskelig kontakt, og flere landsbyer har derfor blitt satt i karantene, og veiene som fører til dem stengt av shugaienes soldater. Det sies at de som smittes av pesten blir gradvis sykere og sykere, først bare med lett feber, men etter noen dager begynner de å få blå byller. Over de neste to til tre ukene, blir byllene større og flere, og til slutt blir det til verkende sår. På dette tidspunktet har de fleste blitt deleriske av feber. Det ryktes at det tar opptil to måneder å dø, men så langt har ingen blitt friske eller mottatt noen form for kur.


Tristans Dag, 22. dag Marais Sirkel, 1666 eMK

Den Nye Moderkirke står i Flammer!

(av Rafael Abrahamsen)
En ny brann har rammet Myrkvatn! Denne gangen har den Nye Moderkirkens bygg blitt rammet. Det nye kirkebygget ble akkurat ferdig i tide før vinteren slo inn for alvor, men nå har den brent til grunnen. De få troende som hadde flokket seg til Broder Laurents banner klarte alle å redde seg ut, men kirken er brent til grunnen. Ingen vet hvem som sto bak, eller om Laurent har penger nok til å sette opp en ny kirke.


Olgas Dag, 16. dag Marais Sirkel, 1666 eMK

Slaget ved Store Tranesjø

(av Erik Rimdal)
Jeg fant det atter en gang på tide å bryte den monotone hverdag for å besøke den Imperialske bosetningen i dalen. Når jeg kom inn på tunet ble jeg med en gang geleidet inni et telt hvor en mann satt og fortalte lavmælt til en stille forsamling.

"Store Tranesjø ligger som dere vet mellom de to byene Apollum og Sordicia, som siden tidenes morgen har vært allierte og gode naboer. Fisket på den rike sjøen har de delt, og handelen har gått livlig. For ikke lenge siden erklærte Apollum sin lojalitet til keiseren ved å ta del i krigen mot opprørerne. Sordicia ville ikke ta noen side så tidlig, og håpet i det lengste på at dette kunne få en fredelig løsning. De sendte diplomater til begge krigsleirene for å forhandle fred. Men, kjære venner, jeg kommer nå rett fra den store sletten mellom Sordicia og Store Tranesjø. Her brukte de årlige markedene å finne sted, og sandfolkets telt sto ofte helt fra bygrensen og ned til sjøen. Nå renner det en elv på sletten som farger vannet rødt idet den møter innsjøen. Over det hele henger en søtlig kvalmende damp etter likene som raskt råtner i den stekende solen. Et gigantisk slag stod der for kort tid siden, og når jeg spurte en av de mange hundre slavene som jobbet med å trille bort lik, fikk jeg vite mer. Apollum hadde angrepet med fem legioner, kavaleri og over ti tusenmann i forskjellige støttetropper. Sordicia hadde fått noen dagers forvarsel og hadde forberedt seg godt. Slaven viste ikke i detalj hva som hadde skjedd, men på ett tidspunkt så det mørkt ut for Sordicia. De var underlegne i både legioner og støttetropper, og overmakten ble etter hvert for stor. Etter to dagers kamp var de på randen av nederlag, og når natten kom diskuterte de mulighetene for overgivelse dagen etter. Plutselig kunne det høres skrik og kampgny fra fiendeleiren. Noen hadde falt dem i ryggen. I en utrolig fart ble alle stridsføre borgere vekket og ut av portene strømmet Sordicias borgere, legioner og slaver i et siste desperat angrep. Synet som møtte dem gav dem i tillegg et håp om å se neste soloppgang, for i lyset fra månen kunne de se tusenvis av sortkledde ryttere, både på hester og kameler. Med ville kamphyl red de i rasende fart i ring rundt fiendeleiren og susingen fra pilene deres kunne høres som svak vind i natten. Oppløftet av sandfolkes uventede hjelp angrep Sordicias styrker med full kraft i slak nedoverbakke, og natten som fulgte ble et blodbad uten sidestykke. Fienden var presset helt ned til vannkanten, hvor de tappert holdt stand til solen sto opp. Mange båter kom for å redde de gjenlevende, og Sordicias innbyggere lot sine tidligere frender slippe unna på sjøen. Da de siste seilene forsvant startet vi arbeidet med å brenne de døde. I går ble alle slaver frigitt og Sordicia har sverget ed til opprørerne. Stammene fra ørkenen som kom oss til unnsetning er gjort til helter, og navnene på deres falne soldater er hugget inn i bymuren. Vi er dem evig takknemlig. Også de har sverget troskap til opprøret, så nå skal Anaximander få noe helt nytt å bryne seg på."

I det øyeblikk han var ferdig snakket alle i munnen på hverandre. Jeg gleder meg til å kunne fortelle denne historien på vertshuset i Myrkvatn.


Olgas Dag, 09. dag Marais Sirkel, 1666 eMK

En kald Vinter

(av Rafael Abrahamsen)
Det ryktes at tidligere denne uken har kong Roderick mottatt et svært krast og uhøflig brev fra hertug Vinter av Trilenira. Brevets eksakte innhold er ikke kjent, men ryktene sier at Vinter har erklært Trileniras uavhengighet fra Eiron, med seg selv som enehersker. Kongen er naturlig nok rasende, men kan ikke avse noen tropper for å løse situasjonen, da det som kjent ikke er noen kirkeriddere igjen i Trilenira, da alle har blitt sendt sørover for å delta i striden mot Da-Rachas.

Trass i at problemet ikke kan løses nå, har kong Roderick visstnok sverget at så snart Da-Rachas-problemet er løst, skal Vinter få angre på sin obsternasighet. Innen Roderick er ferdig med han, kommer Vinter til å lengte etter å få fryse i Blåfrosten, heter det fra kilder på hoffet.


Thorvalds Dag, 03. dag Marais Sirkel, 1666 eMK

Lyn fra klar himmel

(av Rafael Abrahamsen)
En ganske merkelig rapport har kommet fra Triangelbyen i Panzotta. For to netter siden, ble flere av byens borgere vekket av et enormt lysglimt. Mange trodde først at det var et lyn, men det var stjerneklart og ingen torden hørtes, så dette kunne ikke være tilfelle. Øyevitner kunne fortelle at lyset kom plutselig og var svært intenst, kraftig nok til å lyse opp hele metropolen. Noen har antydet at det kom fra ett av de høye tårnene midt i byen.