Anaximanders Imperium



"Jeg husker fortsatt første gang jeg krysset de omstridte grensene til Imperiet. De har ingen store grandiose borger for å vokte mot inntrengere, så ganske uhindret gikk jeg ut på den velholdte veien som leder sørover i landet. Det er varmt i Imperiet, særlig om sommeren, og en liten sky av støv i horisonten fanget straks min oppmerksomhet. Siden det virket som om den lå i retningen jeg allerede var på vei satte jeg opp farten. Nyskjerrighet er nok en av mine verste laster. Fra ganske lang avstand ble jeg klar over hva som var opphavet til støvskyen, for Imperiet er et paddeflatt land med få eller ingen fjell. En lang rekke slaver subbet utmattet bortover veien i samme retning som meg. Jeg var uvant med slikt, selv om jeg selvsagt hadde hørt snakk om at denne skikken var ganske utbredt her nede. Det var folk fra forskjellige land, begge kjønn, og i alle aldre. Til og med barn. Kuede, gledesløse øyne var slått ned i bakken, kun opptatt av å ta et skritt til. Jeg kunne lett ha befridd dem, siden det var to ungutter som drev flokken fremover. Men jeg hadde ikke kommet for å befri slaver. Jeg slengte noen matbiter til de minste i det jeg passerte, og la dem fort bak meg."

"Jeg sov under åpen himmel de første dagene, for Imperiet er stort og tynt befolket her i nord, mye på grunn av hyppige militær-raid fra Eiron. Etter noen dager kommer jeg til en merkelig landsby med gigantiske brakker, treningsarenaer og noen gårder i utkanten. Her bodde det nesten bare barn, selv om det er feil av meg å kalle dem det. De fleste av dem kunne vel ha vært åtte-ni år, de gikk rundt i full stridsutrustning som det var det mest naturlige i verden, og i voldsomme sammenstøt trente og drillet de dagen lang. De var i ekstremt god form, og jeg er redd jeg sterkt undervurderte de slavevaktene jeg paserte for noen dager siden. Jeg hadde nettop satt meg ned under et fikentre for å notere ned denne merkelige treningsaktiviteten, da en høyreist mann i førtiårene kommer, og setter seg ned ved siden av meg."

"Han spurte høflig om jeg syntes hans rekrutter så lovende ut, og jeg måtte jo bare vedgi at jeg var imponert. Han fortalte meg videre at de ankom her for tre år siden i en alder av fem. Her skal de trene med meg til de er femten, og klare for fronten, sa han stolt. Jeg kunne se at det lyste i øynene hans når han snakket om fronten. Jeg spurte om han selv hadde undergått en lignende trening, og han bekreftet dette med største selvfølgelighet. Alle barn fra borgerfamilier utenom de førstefødte blir sendt i slike leire. Det virket som han likte å samtale med meg, og jeg fikk deretter høre hele hans bedrøvelige livshistorie i skyggen av fikentreet. Hans navn var Claudius, og han var tredje sønn av en rik vertshuseier."

"Etter at han som en av de beste i kullet hadde gjennomført ti års trening, ble han sendt til fronten. Han kjempet lenge ved grensene i sørøst mot mange forskjellige folk, før han ble sendt mot den tøffeste fronten, Eiron. Der sloss han i mange år før han ble dødelig såret i magen av et spark fra en av beistene som kirkeridderne rir på. Han kom seg, til alles overaskelse, og fortsatte tjenesten ut tiden. Han var da 25 år gammel. Han ble så sendt hjem til sin familie, som allerede hadde funnet en hustru til ham, Linea, og de ble deretter raskt gift. De bodde i et rikt utstyrt hus i byen, for begge deres familier var velholdne. Han fortalte meg så at det ikke stod på mangel av forsøk eller kjærlighet, men barn fikk de aldri. Og slik skikken var skulle de da bare få fem korte år sammen."

"En morgen kom begge familiene på døren for å hente Linea. Hun ble snauklipt av sin egen mor og ført skrikende bort fra huset. Hans far ville så tydeligvis helst at han tok sitt eget liv nå, men det ville han ikke. Claudius ville ta sin straff og returnere til fronten for livstid, for det er det eneste alternative for de ufruktbare. Etter enda fem år ved fronten ble han overført hit for å trene neste generasjons krigere. Jeg kunne se at han savnet sin kjære, og at han var bedrøvet over å tenke på det livet han kunne ha hatt. Men han var tydelig stolt av sitt arbeid her, og ville fortsette til disse guttene var ferdig trente. Da vil han lede dem ut i strid og sannsynligvis dø ved fronten ett sted. Jeg følte medynk for denne stakkars mannen, men reiste meg raskt og sa farvel. Han ønsket meg god tur, og sendte med meg en flaske vin. Jeg kunne ha fortalt om Imperiet i mange dager i strekk, for det er et stort og vidstrakt land, men det er desverre ikke tid nå. Det er så mange land jeg må fortelle om..."
Vandreren

Økologi

Imperiet er et tørt land. Men de store elvene ligger som vanningsårer gjennom den ellers ufruktbare marken. Slavene har også i mange hundre år jobbet med vanningsveier i form av kanaler for å supplere elvene, og i dag blomstrer Imperiet. Men fortsatt fins det stepper og ørkener som kontrolleres av semi-nomadiske folkeslag. De store alveskogene ligger også i Imperiet, men ingen mennesker har tilholdssted der.

Folket

Som imperium er det en blandet kultur. På toppen ligger De Renes dekadente levesett og hviler på de andres harde arbeid. Blant borgerne er det en typisk familiekultur der familieoverhodet har all makt. De driver med handel, jordbruk og enkel produksjon. Det er et samfunn preget av mange fremmedkulturelle fra alle deler av verden, men disse er ofte rettsløse. Folk er preget av systemet de lever i, og det tar lang tid for reisende å venne seg til systemet og folkeskikken. Men muligheten for å bli ustyrtelig rik har ledet mang en handelsmann til Imperiet, og fortsatt utgjør folk med annen opprinnelse nesten halvparten av befolkningen, inkludert slavene.

Styresett

I Imperiet har et tredelt samfunn eksistert i uminnelige tider. Det er lite åpent for forandring og er veldig statisk. De Rene er overklassen i Imperiet, og forvalter enorme rikdommer. Dekadensen råder og forbruket når nye høyder hvert år. Imperiet er på grunn av dette hele tiden nødt til å føre krig på nabostater, både for å tilføre overklassen krigsbytte og holde samfunnet sammen. Keiseren og Keiserinnen velges fra disse familiene. De dyrkes som guder og låses inne i tempelet for livstid, godt bevoktet av livgarden. Hvis familiene får mer enn en arving slåss de innbyrdes om å drepe hverandre til bare to står igjen. Den svakeste får da valget mellom å giftes bort eller fortsette kampen. Mange velger giftemål. Det eneste unntaket er Keiser og Keiserinne som alltid er søsken. Deres førstefødte blir alltid yppersteprest i keiserkulten. De neste sønnene blir generaler i hæren, mens kvinnelig avkom settes på gaten og fornektes. De Renes befolkningsgruppe kan aldri suppleres og blir av en merkelig grunn stadig mindre og rikere. Slaver er en selvfølge for alle i denne gruppen, og ofte snakker man mange hundre.

Borgerne er alle frie mennesker av Imperisk hærkomst i minst tre generasjoner, untatt slaver, som aldri kan bli borgere uansett hvor mange generasjoner de har vært i Imperiet. Soldater, bønder og jordeiere er alle borgere. De har ingen politisk makt, men er den virkelige byggesteinen i Imperiet.

Slavene har mange forskjellige oppgaver og status og de kan nå ganske høyt på rangstigen. Husslaver, krigsslaver, gladiatorer og godsslaver. De er alle fra andre kulturer selv om noen er født i fangenskap. Alle er rettsløse og kan drepes eller lemlestes etter ønske, skjønt hvis man skader andres slaver stiller man seg erstatningspliktig. På tross av dette er det slaver som tar seg av mye av byråkratiet i Imperiet siden De Rene ikke nedlater seg til trivialiteter som arbeid.

En viktig ting å merke seg med Imperiet er at det tar navn etter navnet på den regjerende keiseren. Den nåværende heter Anaximander, og dermed heter Imperiet Anaximanders Imperium så lenge han sitter på tronen. Dette er kanskje hovedårsaken til at folk flest utenfra stort sett bare kaller det "Imperiet".

Religion

Imperiet er et polyteistisk anlagt samfunn. En myriade av guder og avguder dyrkes, og alle untatt Moderen er tillatt som helligdom. Den mest utbredte er Keiserdyrkelsen, og han tilbes som en gud. Nest etter dette kommer Keiserinnedyrkelsen. Det er ingen geistlig klasse. Tempel bygges til ære for gudene, men det er ingen ansatte prester. Store familier har gjerne sine egne tempel, og vedlikehold og administrasjon foretas av de ufruktbare snauklipte kvinnene. En yppersteprest finnes i hver av gudedyrkelsene, men han fungerer bare som et symbol. Man har et avslappet forhold til gudene, og folk flest mener det er en privatsak hvilken gud man holder av. Mange er også helt nøytrale og ser ikke vitsen med gudedyrkelse. Det eneste obligatoriske er dyrkelsen av keiseren og keiserinnen, men slike feiringer finner sted bare noen få ganger i året. Bygninger reises til ære for gudene av de rene familiene, og dette er det mye ære i.

Militærvesen

Hver by har sin garnison. De kan føre krig på egenhånd men ingen har gjort det siden borgerkrigen for 240 år siden. Alle andre sønner enn de førstefødte (borgerne) sendes til garnisonen i en alder av fem år. Her trener og lever de med sine kamerater til de fyller femten, da sendes de i felten for herding. Hvis familiens førstefødte faller bort kalles de tilbake for å forsørge familien. Hvis de overlever ti år i felten uten å stige i gradene, er tjenestetiden over og de kan dra tilbake. Familiene velger så en passende kone til krigeren og må gi ham hus og inntekt. Hvis de ikke får avkom før fem år er gått, sendes mannen tilbake til hæren for livstidstjeneste, mens konen snauklippes og sendes i kloster. Dette fører stor skam over familien og det er vanlig at mannen tar sitt eget og konens liv for å berge æren. Hærstrukturen følger titler og inndelinger. Borgere kan nå øverste rang i hæren. De Rene strider ikke selv, og bare sjelden velger noen av dem militærkariære
Hver soldat følger ett sverdlag på åtte uten en spesiell leder. Ti av disse lagene utgjør en Centurie som da inneholder åtti menn. Dette er grunnenheten i den Imperiske korpsstruktur. Ti Centurier utgjør en Legion som er den største grupperingen. Imperiet har mange Legioner, og de benevnes enten med ærestitler eller nummer. Hvis en legion blir totalt utslettet blir aldri navnet eller nummeret brukt igjen. I dag finnes det derfor ingen Første, Femte og Sjuende legion i den Imperiske hæren.

Det følgende er rangstitlene i hæren:
LegatusLeder for Legionen
TribunaUnderleder av Legatus, men er av De Renes rekker og har derfor stor makt.
PrefectusFortifikasjons og forsyningsansvarlig
PrimipilusDen eldste Centurionen i Legionen
CenturionLeder for en Centurie
PrincepalesNestkommanderende til Centurion
ImmunesPrivilgerte soldater som slipper dotømming o.l. Gjerne leger eller musikanter.
VexillariusBannerbærer
MilitesFotsoldat

Utenrikspolitikk

Imperiet er en angrepsmakt og bærer preg av det. De må krige for å opprettholde sin politiske ordning, og den som oftest har fått gjennomgå er Eiron. De har i årenes løp lagt under seg alle sine næreste fiender, og i dag utgjør grensene naturlige hindringer for videre krigføring. Men de leter stadig etter nye måter å sikre seg krigsbytte på...