Klansterritoriet Vargheim



"Det var stille i teltet den kvelden. Varmen som hadde vært der siden vi ankom klansmøtet var som blåst vekk av isveggens kalde trekk. Gråthkar så på meg med mistenksomme øyne. Det var som om han først nå så meg for det jeg var. En fremmed; en gjest med andre sedvaner og skikker som ikke passet helt inn.

Jeg satte meg ned på skinnfellen min og la merke til at de kart og nedtegnelser, som min reisevenn Martin satt å arbeidet med i hvert ledige øyeblikk, var borte. De hadde sikkert brent de sammen med hans legeme.

Merkelig at min reisefrende skulle dra så langt inn i de primitives land, klare seg forbi farer som være to andre reisevenner ikke taklet, for så å ende sine dager på grunn av sin vennlighet.

En vennlig hånd utstrakt til en gammel kone som hadde falt på bakken og med ett var hans skjebne forseglet. Hvordan kunne han vite at de som bærer blått er hellige og ikke kan berøres av urene hender? Jeg vet i hvert fall at den som bærer sorgens farge, født til tittelen Offer ikke kan berøres. Jeg vil ikke begå samme feil."
Vandreren

Økologi

"En karrig avgrunn åpenbarte seg da jeg kom opp til det kalde nord. Vargheiene, Vargfjell og Vargheim er alle navn på denne øde del av Eiron. Hvordan den grå jeger kunne overleve her oppe var meg ett mysterium. Her fantes ikke skog med lett bytte, her var bare is og aske. Ikke mindre ble min undring da jeg for første gang så de grønne dalene og mektige sletter som lå som små lommer av skjønnhet blant blå is og svart stein."
Folket lever i ett karrig land fylt av kontraster. Dype grønne daler med en overflod av dyrkbar jord og beitemark for husdyr og raviner av vulkansk stein. Til enhver tid kan jorden sprekke opp og svelge opp store landområder, eller kaste ut bølger av brennende lava. Hovedgeskjeften for folket er husdyrhold og jakt.

Folket

"De primitive barbarer kalles de av Eirons lærde, men aldri på mine vandringer har jeg blitt møtt av en slik vennlighet som folket har vist meg.. Min reisekumpan Cedric vil nok si seg uenig i denne beskrivelsen, men jeg våger meg på den påstand at det var hans egen uforsiktighet som kostet ham livet.
Det var vår første natt blant de primitive det skjedde. Vi ble feiret som ærede gjester av vår vertsfamilie av Ørnens klan. Tradisjonen tro ble det servert ett illeluktende men høyst berusende brygg av geitmelk som sørget for å fjerne sjenansen hos både vert og gjest.
Min reisevenn Cedric forsynte seg freidig av brygget og måtte etter hvert gjøre sitt fornødne. Han stavret seg ut og gjorde som på de fleste Eiriske vertshus. Han gikk rundt teltet og lot det stå til. Til hans forskrekkelse viste det seg at de primitive er mer renslige en den jevne Eironitt. All grunn rundt og ved teltene er hellig og ingen kan gjøre sitt fornødne der.
Og verst av alt. Grunnen rundt et telt er så hellig at det å fornedre den er å fornedre klan og familie. Prisen for denne overtredelse var å miste retten til ild, tak, klær og mat. Naken og ensom ble vår reisevenn Cedric sendt ut av dalen."
Folket går kledd mye i skinn og ullklær. De er glade i farger og både menn og kvinner pynter seg med fargerike bånd, steiner og fjær. Barbarene lever i en verden hvor døden kommer rask og brutalt og har en morbid og svært uhøytidlig form for humor og væremåte. Kvinner og menn lever relativt likestilt men det er noen unntak. De viktigste er:
  • Kvinner som har barn får ikke lov til å gå i strid.
  • Arveretten følger kvinnene.
  • Kun menn kan dømme., unntak er en kvinnelig klansleder.

Styresett

"Syngende Vind tok i mot meg på kongers vis. Hun lot meg fryse og vente utenfor sitt telt før hun aller nådigst lot meg komme inn i hennes gemakker. Jorden var dekket av de fineste skinn og trekistene var malt med gullblad og harpiks. Alt ved innredningen i dette telt ga meg overveldende følelse av rikdom og innflytelse. Hun hadde styrt sitt folk i over ni år, og enda hadde tordenfjellet vist sin røde tunge bare tre ganger."
Maktstrukturen blant folket er flytende og varierer en del fra familiegruppe til familiegruppe. Det eneste som er fast er at alle klanene velger en klansleder som tjener folket i seks røde tunger på klanens tordenfjell.

Når klanene samles så møter alle reisedyktige menn og kvinner opp i en dal som er hellig for den klanen. Hver familie sender en kvinne eller mann til å representere de i klanslederens råd. Årsaken til at klaner samles kan være strid om beiteretter, hvordan redde buskap som er innestengt av i en dal truet av å bli oversvømt av lava, osv.

Sporadisk samler alle klanene seg bak en stridsleder som leder klanene sørover på erobring. Den mest kjente av disse lederne er "Tordensønnen". Han ledet klanene sør og tvang det mektigste rike verden hadde sett i kne. I frem år herjet barbarene med de siviliserte før de like raskt trakk seg tilbake til det karrige land i nord.

For tre år siden ble klanene samlet på nytt bak en leder som ble kalt Ørnebror. Han førte sitt følge så langt sør som Bjørkmyrheiene. Når han kom dit, ble han og hans følge tatt av elven Auren i det de var i ferd med å krysse den, og ingen har noen sinne hørt fra ham siden. Etter denne hendelsen trakk barbarene seg tilbake, da gudene klart hadde vist at tiden enda ikke var inne for søknen.

Religion

"Han var en staselig ung gutt, kledd i tykk pels og med mange fargerike bånd og perler festet til kroppen. Han så uredd ut over de fremmøtte og vendte de ryggen til. Han holdt seg rak i ryggen mens Offeret leste opp dommen."

"Springende Bukk av Vargens klan. Du som er gitt det voksne navn Rahnel Zy Nar har forsaket din klan, familie og ære. Du er gitt Ryeglats gave, men har nektet folket å ta del i den. Du har brukt din gave mot dine brødre, og har vendt ditt folk ryggen. For dine synder dømmes du til rensende død. Springende Bukk, se ned i Tordenfjellet, se ned i det røde hav. Der bor den rensende ild, som kan brenne urenheten vekk fra din sjel. Springende Bukk av Vargens klan. Hopp og gjenvinn din heder."
Barbarenes religiøse verden er dualistisk, alle guder har to sider som er diametralt motsatt av hverandre. De viktigste gudene er Ryeglat (liv og død), Rathel (hunger og overflod) og Nurlan (lys og mørke). Folk flest bryr seg ikke så mye om gudene i det daglige liv, dyrkingen og hedringen av de er det Ofrene som tar seg av.
For folk flest er det forfedrenes ånder som hedres, men størst av alle ånder er Tordensønnen. Ritene varierer stort fra dalføre til dalføre og fra familie til familie. Eneste fellesrite er å sette ut en bolle med gjæret geitemelk til Tordensønnen ved alle festlige lag.

Militærvesen

"Klanen var samlet og endelig skjønte jeg hvilken styrke som var gjemt bak fjellene. Her var en av åtte klaner og de alene fylte mitt synsfelt med stridbare menn og kvinner. Luften ble med ett veldig tynn så jeg satte meg ned og lot mitt arme hode fylles av hvordan det måtte ha sett ut for to tusen år siden. Jeg lot mine tanker gange opp antallet fremmøtte med åtte og så for meg hvordan denne flod av mennesker rant utover kontinentet. Over alt hvor de kom spredte de død og ødeleggelse. Så forferdelig var deres gjerninger at selv i dag to tusen år senere brukes Tordensønnen til å skremme uskikkelige barn."
Folket har ikke et etablert militærvesen, men de fleste menn og kvinner over 16 er i stand til å mestre sverd, bue og hest. Så og si alle menn og kvinner har en eller annen gang i sitt liv vært nødt til å trekke blankt mot en fiende, være seg en familie på tokt etter bedre beiterettigheter eller gråbein på jakt etter kjøtt som løper sakte.
På kort tid kan folket samle seg bak en felles hæreleder og slå tilbake enhver ytre fiende. Mest kjent er Tordensønnen som etter å ha slått tilbake den Eironske invasjonsnær, invaderte Eiron og la det i ruiner.

Utenrikspolitikk

Barbarene har ingen utenrikspolitikk annet enn at de er en konstant trussel for de "siviliserte" land i sør. Barbarene har en viss handel med Pazotta men ikke i en like stor grad som de "sentralstyrte" land.